I disse kulturminne-tyveri-tider kom jeg på min egen ”kulturminne-episode”, som jeg hadde med arkeologisk avdeling ved Universitetsmuseet i Bergen. Og historien er som følger:

For ca et år siden nevnte husbonden tilfeldig at han hadde hørt fra sin bestefar om funn av flere gamle gjenstander i en åker her i Skjerdal. Disse ble innlevert til universitetsmuseet i Bergen. Jeg søkte på universitetets samlingsarkiv, og der fant jeg flere bilder av gjenstandene. De var fra yngre jernalder (mellom (550-1050 e.v.t.) (kilde: bygdeboka Aurland 1, s.96). Det viste seg blant annet å være en ringspenne av bronse i denne lille samlingen av gjenstander - se bildet!

Noe så spennende og fantastisk – plutselig rykket historien til gården og stedet et hakk nærmere. Dette ville jeg formidle til gjestene våre! Og så kom jeg på ideen om at kanskje det kunne gå an å ta kopi av ringspennen, for å selge som et ferdaminne? – det ville jo nærmest være både kortreist og historisk ”autentisk”! Dermed tok jeg kontakt med universitetsmuseet for å høre med dem. Og ble videresendt til arkeologisk avdeling, som sa de skulle se på saken. Ingen lyd etter et par uker. Jeg purret. Joda, den var videresendt til en annen. Jeg fulgte opp, men hørte ikke lyd. Purret igjen, fikk ikke svar. Møtte derfor opp fysisk på kontorene til arkeologisk museum, og ble sendt til et professorkontor med forespørselen min. Deretter fulgte en ubehagelig og snodig seanse, hvor jeg ble møtt med stor motstand, skepsis og nedlatenhet fra professoren. Samt streng beskjed om at det var copyright på slike gjenstander, og dermed ikke lov til å kopiere, hverken ved direkte lån av gjenstanden (det kunne jeg bare glemme!) eller ved å ta kopi av bildet, som ligger i billeddatabasen til universitetet, www.unimus.no. Skuffet og nedtrykt dro jeg derfra. Vel hjemme, fortalte jeg historien til husbonden, som mente jeg kunne ta kontakt med fylkeskonservatoren i Sogn og Fjordane, og høre med henne om det virkelig var tilfellet at det var copyright på slike gjenstander. Som sagt så gjort. Hos fylkeskonservatoren ble jeg møtt med positiv imøtekommenhet, men fordi hun var litt usikker på regelverket, ville hun ta kontakt med Riksantikvaren. Og hos Riksantikvaren ble saken sendt et par ganger hit og dit, før den til slutt endte opp hos en jurist med ekspertise på opphavsrett. Han ringte meg omsider (nå hadde saken vært i system i nesten 6 måneder fra jeg tok kontakt med arkeologisk avdeling) og kunne fortelle at det var det reneste sludder at det var copyright på slike ting. Jeg kunne gjerne ta kopi. Dermed var saken biff, og jeg har nå liggende inne en bestilling hos en sølvsmed på Voss.

Men nå ser jeg på ettersøksbildene fra ranet på Universitetsmuseet at ringspennen ”vår” dessverre er blant de stjålne tingene... Og vi som ville kopiere, som fikk avslag fra arkeologisk avdeling, og nå er den borte vekk...

Jeg håper virkelig de klarer å få fatt i alle gjenstandene!

Om ikke annet så har nå jeg fått en ekstra historie å fortelle gjestene mine, i tillegg til de kopierte ringspennene!